I The Shivering Girl
We have a little sister, and she hath no breasts; what shall we do for our sister on the day when she shall be spoken for?
Song of Solomon 8:8
A newborn child named Baugeid lies asleep in her crib. The baby’s older brother, a lively little boy of four, is minding her for a short spell while their mother is outside. The little boy is playing on the floor beside the baby’s crib. When he next glances inside, he catches sight of the baby’s face. It’s blue. The boy edges closer and looks at the baby. Her eyelids are sealed. Her lips are sealed. Her skin, too, is sealed. Her skin is blue. A deep blue, almost black in colour. The kind of blue that the boy has never seen a person’s face turn before. He glances over at the doorway. Where is their mother? He can’t hear her. The boy turns back around. The baby isn’t breathing. The boy touches the baby, he strokes a hand over her closed eyes and down over her nose and lips. He places a hand on her tiny chest. She’s not breathing. Her chest is dark blue in colour. Then his mother walks in. She sees her daughter, sees her blue face, runs towards the baby. She brings her mouth to the baby’s face, seals her lips around the little girl’s mouth and nose and inhales. She inhales with every ounce of energy that she has, sucking out the thick mucus blocking the baby’s airways. And the baby breathes. Her face gradually returns to a familiar shade of pink and she begins to cry. The blueness fades. The baby’s mother spits out the mucus and the blueness melts away with it, drying up in the air around them and disappearing.
On a person’s two callings,
one leading to life and the other to death
A person has two impulses, on the one hand a desire to bear fruit, and on the other a desire to fall. But how? Through the impulse to fall she is drawn towards death, and through her yearning for the fruit she is drawn towards life.
On Dag Eilivsson
Dag Eilivsson is lendmann of Bratsberg, a high-ranking official under King Magnus Barefoot. A bold and handsome man, he spends a great deal of time travelling. When King Magnus took to the North Sea in 1102, Dag was among the prominent men who followed him, forming part of the finest army ever seen in Norway. Magnus led the army to Ireland, where he wreaked havoc and conquered great expanses of the land. In the spring, the king led his army west to Ulster, where many battles were fought and more land was won. The evening before mass day, as the sun rose, King Magnus took to land with the greater part of his army, a handsome band of men donning new red tunics, to take delivery of the beef cattle he had arranged to acquire from King Myrkjartan of Kunnakter. It was a still, sunny day, and the men’s route passed through bogs and marshland, with woodland and peat moss and patches of crowberry along the way. A fine day, in truth. They made their way up a steep bank, from the top of which they were able to see far into the distance. A large dust cloud. The men murmured amongst themselves, wondering if it might be the Irish army. King Magnus reached for his sword, Legbit, with its hilt of walrus tusk and handgrip wound with gold thread. A splendid weapon. In his other hand he wielded a spear, and over his shirt he wore a red silk tunic with a lion embroidered in yellow silk both front and back. Never before had such a bold, handsome man been seen. But the dust cloud loomed closer, the aim of the Irish was true and King Magnus was wounded. One man thrust the same spear through both of his thighs, just above the knee. The King grasped the shaft between his feet, snapped it in two and cried: ‘This is how we break the shafts of spears, men.' Shortly afterwards he sustained an axe wound to the neck, and it was this that proved to be King Magnus’ death blow. Those left behind fled. Among the last of them were Sigurd Ranesson and Dag Eilivsson. They carried the king’s banner and his sword, Legbit, his most splendid weapon, back to the ship. The gold thread had been ripped away. Dag Eilivsson returns to Bratsberg at the age of nineteen. He marries Ragnhild, daughter of Skofte Ogmundsson, another bold and handsome man who had voyaged to Jerusalem on a crusade a number of years before Dag, travelling alongside his three sons and ultimately sustaining a mortal wound of his own. Ragnhild and Dag have six children: Vatnorm, Borghild, Sigrid and Gyrid, of whom history tells us very little, as well as their second son, who they give the Latin name Gregorius, and their fourth daughter, who they name Baugeid, in keeping with pagan tradition.
List of annual necessities for the homestead of Dag Eilivsson,
Bratsberg Farm
Two bailiffs
A scribe
A cook
A potboy
A storeroom maidservant (for brewing, baking and milking)
A steward
Two farmhands
For the household:
6 barrels of Danish rye
40 barrels of Norwegian flour
105 barrels of malt (for brewing beer)
4 ship-pounds of hops (also for brewing beer)
6 barrels of grain
25 cattle for slaughter
50 live sheep
10 salted beef
2 ½ barrels of butter
30 sides of pork
14 barrels of herring
1 load of cod
1 ½ barrels of salmon
200 flounder
1 barrel of eels
Baugeid lies in her bunk, trying her best to fall sleep. She watches Mother Ragnhild, sitting by the fire, and listens to her siblings as they shuffle around and the sound of her sister breathing in her crib. It is the dead of night, and the room is faintly illuminated by the light of the fire. The smoky scent of charred bone and the sweet aroma of sage hang heavy in the air, mixing with the tiny flatulent air bubbles that slip out from between the sheepskin blankets whenever Baugeid moves. She is only able to make out Mother Ragnhild’s shadow, a dark expanse around which a reddish-orange outline glows. A hunched silhouette lifting a pot back and forth over the fire, ensuring the liquid doesn’t boil over, stirring the contents round and round with a ladle. Every so often she adds something with a quiet splash. Mother Ragnhild prays to the gods every night for fair conditions and a successful voyage. For victory for the King. For fair seas, kind winds, chaos tilted in their favour. For skilled sword-wielding. She prays for the children’s father, Dag, and rocks back and forth in time with her murmuring. The whispering makes Baugeid feel tired, but she does not succumb to sleep. The fire crackles. Baugeid’s legs tingle. A rippling sensation deep inside, as if something were scurrying up and down her shin bones. Baugeid tries to sleep. Does she nod off? Baugeid senses Mother Ragnhild’s presence and thinks of Father Dag. Where is he now? Baugeid sleeps, yet still she can see her mother by the fire, Baugeid sleeps, yet still she can hear her siblings in the room, still she can see Mother Ragnhild, and then she sees Father Dag on board a ship far out at sea. Baugeid sleeps, and yet she is awake. Baugeid’s body stiffens, is she sleeping? She can’t tell. Her body stiffens. Her arms stiffen, her legs, her neck, her torso, Baugeid cannot move her body and yet her eyes wander, they flit about, and with her eyes she attempts to attract the attention of Mother Ragnhild, tries to tell her that she needs to come over and lay her hands upon her, come over and draw her out of her half-sleep, out of her stiffness, but Mother Ragnhild cannot see her, she cannot see her eyes as they roam back and forth and from side to side, Mother Ragnhild is busy and Baugeid must use her voice, she must make the noise , she must summon her voice from deep down inside, where loud noises linger, and locate the channel that guides the sounds out of her mouth and into the room, but when she finally manages to open her mouth, when her face and throat escape the clutches of the stiff armour plating, when her arms and body are once again able to move, only a sigh can be heard from Baugeid. No voice. An empty breath released into the room. It goes unnoticed. Baugeid lies there. She looks up at the ceiling, the smoke-filled room, she shivers. The stiffness is gone, but a current flows through her veins, alternating hot and cold. As if her voice still runs freely around inside her, desperately seeking an outlet. And eventually it is as if her voice trickles out through her skin, like a liquid song? Into the sheepskin, perhaps, and down onto the bunk below her, leaving her skin swathed in many little raised bumps, from her back all the way up to her throat. The silent voice is gone and the shivering subsides. Baugeid sits up in bed. She’s wet through. She sits there, looking at Mother Ragnhild until she turns around and comes over. Ragnhild looks at Baugeid and places a hand on her forehead. She removes the damp sheepskin and lays a dry one beneath her. Ragnhild fetches an ointment of agrimony, goose fat and egg white, which she rubs into Baugeid’s scalp, on her forehead, around her face and down towards her throat. Then she binds a nugget of hot steel wrapped in linen to her daughter’s chest as it heaves a deep sigh. When the ointment dries, the skin at her hairline is pulled taut and forms a stiff shell, like a helmet on Baugeid’s head. Ragnhild sits by the fire and roots around in the dying embers. A flame flickers upwards, lighting up the room for a brief moment. And it is from the fire that a person’s warmth derives, Father Dag has always said, and from the fire that a person gains their sense of tenderness, and of longing.
On words, which denote the body,
while song signifies the soul
Words are articulated through hands or voices, and the voice is rooted in the belly. But song is rooted in the gentle swaying of the soul, and the rhythm and harmony of the divine.
On steel
Steel is tremendously hot and is the strongest form of iron. Steel represents life after death in the presence of God, and thus the devil flees at its sight and avoids it at all costs. If you suspect a person’s mind to be poisoned, you must place a lump of hot steel in wet food, such as porridge or fruit pulp, before allowingthe poisoned person to consume the entire dish. With dry food, such as meat, fish or hard-boiled eggs, a lump of steel can be placed in a cup of wine, and the wine can be poured over the dry food before it is served. The potency of the steel will dry up the poison, such that it can neither harm a person in mind nor in body. Indeed, she will successfully elude death if the poison is challenged by the hot steel, as described.
From the moment she was first placed in her crib, Baugeid has been plagued by mucus and bouts of shivering and troubles that stem from her delicate veins. And these jerking fits, Mother Ragnhild tells the herb-woman in the forest. More than once she has felt certain that Baugeid would not survive. Besides, her muscles are so soft, and she has a cold and prickly clamminess about her that gives her trouble passing water at night. Baugeid’s blood is healthy with no trace of pus, but it is much too thin and flows too freely, fluctuating so dramatically between hot and cold, and at such irregular intervals, that it manifests itself in episodes of profuse sweating followed by shivering, with this pattern repeating itself again and again, the herb-woman tells mother Ragnhild. And if the scalding of the mucus in the body is inadequate or too aggressive, fresh troubles arise and balance is disturbed. Every night, Mother Ragnhild is to give Baugeid beef tongue cooked in wine with gooseberries in chicken fat, a meal intended to warm her through. A concoction of agrimony, crushed goose foot and a dash of powdered elder should dry out the clamminess brought on by her condition. Baugeid must consume the drink early in the morning, before passing water. The herb-woman also mentions that Baugeid exhibits a tendency towards melancholy, evident in the fact that she says so little and often stares into the distance with dry eyes. That bitter sense of melancholy, particularly when considered alongside her shivering and mucus imbalance, can ail the soul and cause the blood vessels around the heart to harden, such that sorrow and despair impede any sense of relief. Whenever Baugeid feels afraid or shows signs of distress, Mother Ragnhild must promptly heat apple cider over the fire and mix this with a little cold water before ensuring that Baugeid drinks the brew on an empty stomach. In doing so, the fumes of melancholy, present in her troubles passing water and her bouts of shivering and the tears she sheds from time to time, will ultimately dissipate.
On the potency of agrimony (Agrimonia eupatoria)
Agrimony is warm. Agrimony cleanses both the mind and the senses, eradicating madness from the head that teems with thoughts. And for any person who feels a hollowness of heart or mind, one should remove the hair from their head, as this is the cause of shivering and seizures. In order that a person also be cleansed of sputum and slimy discharge of the nose, extract of the agrimony plant should be taken along with twice as much extract of fennel, and, in addition to this, extract of meadow crane’s bill, an amount equal to the weight of one coin. Following this, she must take a quantity of horse-heal equal to the aforementioned three combined and essence of snowbell equal to the weight of six coins, and of fern the weight of two coins. She should grind these to a powder, and the powder must then be pressed with the aforementioned liquid extracts and formed into pills the size of beans. She must then take extract of greater celandine, and in this she must dip the pills before leaving them to dry in the sun. Should the sun not be shining, she should lay them out in the gentle breeze and mild air, such that they might dry out slowly. When the time comes for these pills to be taken, she must place a lambskin or similar pelt over the belly such that she is warmed through, and due to the wholesome heat-bringing properties of such hides. She must take the pills at sunrise, for the red morning light is always calm and mild. She ought to take either five or nine such pills, and each must be dipped until it softens and swallowed thereafter, and once she has taken these, she must walk in a shadowy place, not in the warmth of the sun, until she discerns a sense of relief, at which point the remedy has had its intended effect.
A remedy for nerves: the herb woman’s wafers
a quarter pound of butter or fat
one portion of brown sugar
two eggs
five portions of flour
half a thimble of salt
one thimble of cinnamon
one thimble of nutmeg
one quarter of a thimble of cloves
Combine the ingredients to form a dough, roll this into a sausage shape, slice thinly and bake. Consume as frequently as possible. These will open her heart and unlock her dulled mind, forcing the bitterness to evaporate. This will bring contentment to her soul, and will cleanse her mind and alleviate the harmful fluids, bringing vigour to her blood and building her strength.
Baugeid and Gregorius are in the forest. They’ve been out picking berries for several hours and have wandered off, far from any other people. The summer has been warm, and the forest is teeming with blueberries. The air is clear and mild. After a while they begin to wander in different directions, and at one point, when they haven’t heard one another for some time, Gregorius whistles for her. Baugeid hears the piercing tone as it echoes throughout the copse and knows at once that it’s him. Gregorius has a technique all of his own, nobody whistles quite like he does. He folds his upper lip inwards and forms a narrow passage over the surface of his tongue, and through this channel he quickly forces air through and out, creating a short, sharp sound that soars upwards, high above the treetops. He whistles several times to help Baugeid to home in on him, inching ever closer to the shrill sound. Gregorius is sitting in the undergrowth in their spot by the stream. He’s saved a good deal of buckwheat. Baugeid is hungry, and she wolfs down the last piece with some cured ham. She opens her bladder pouch to show off all of her berries. When he nods, she ties it securely once again. Baugeid sits between Gregorius’ legs and leans back, and Gregorius hugs her from behind. Baugeid can feel Gregorius against her lower back, and his heart further up, the beating of it. A man’s member grows stiff because that’s where the blood vessels in his liver and belly meet, her mother Ragnhild has told her. And usually that area is taut, especially in young men, constricted and confined, and the firestorm inside is unable to spread, and instead it rages with greater and greater intensity until a man can no longer control himself and he releases his seed. Baugeid feels small pulsations penetrating her spine, as if Gregorius’ heart was lying next to her own. As if she were twin-hearted. And the twofold throbs permeate the weave of her garments and filter into her bloodstream and her bones, tremors that rush from the base to the tip of her spine, flashing between those two points, causing her to twitch when they reach her tailbone or touch her heart. Like a pulsating chain of marrow. Gregorius rests a hand on Baugeid’s belly. That’s where the man plants his seed, he tells her, that’s how life begins. And that is where they’ll come from, the children she will have. Baugeid looks down at Gregorius’ hand before hurriedly pushing it away. Baugeid is sweltering and she feels twinges in her stomach, as if his words had become entangled and turned to sticky meat inside her. Gregorius stands up and slings his leather bag over his shoulder. He starts making his way home. Baugeid remains on the grass for a while. She’s warm. Clammy, almost. Everything that surrounds her is green. All the greenness makes her feel weary. The blades of grass hum. The heath tickles her legs and thighs through her thin linen tunic, and the smell of the moss is heavy, and the space between her legs is heavy. Rays of sunshine prickle at her face, at her eyelids and her lips. She can hear birdsong, could it be swallows? Up and down, a chirruping melody consistent with the birds’ quick, jolting swoops through the air. The aspen leaves rustle overhead, and above them the sky is blue and dotted with white clouds. And then the sun. A vibrating sun, dancing! And inside that, inside all of the waves of light, deep within, where all of the rays of sunlight point, a face. The outlines of a face. A face of light with a dark crown of hair and dark lips. And the dark lips are moving. Is she singing? White light shines out from between the dark lips, and the sun that dances around, the sun that dances? The shivering lasts just a few seconds. But it permeates Baugeid’s flesh, making it soft and malleable, as if the knot of words in her belly had come undone. Baugeid opens her eyes, then hurries after Gregorius. A few birds rise up from the branches as she runs. And the air is warm and clear, her hair flutters in the breeze. And it is from there that a person acquires the power of hearing, Father Dag has said, and it is from the air that a person’s sense of mobility comes. Mobility, then, must be the source of her shivering.
I Den skjelvende jenta
Vi har en liten søster som ennå ikke har fått bryster. Hva skal vi gjøre med vår søster når frierne kommer?
Salomos høysang 8:8
Et spedbarn, med navnet Baugeid, ligger i krybben og sover. Spedbarnets eldre bror, en aktiv gutt på fire, passer henne en liten stund mens moren er ute. Gutten sitter på gulvet og leker ved siden av krybben. Neste gang han kikker ned i den, ser han spedbarnets ansikt. Det er blått. Gutten går nærmere og kikker på barnet. Øynene er lukket. Munnen er lukket. Og huden er lukket. Huden er blå. En dyp, nesten svart blåfarge. En blåhet gutten aldri har sett i et ansikt før. Han kikker mot døren. Hvor er mor? Han hører henne ikke. Gutten snur seg tilbake. Spedbarnet puster ikke. Gutten berører det, stryker en hånd over de lukkede øynene, over nesen og leppene. Han holder hånden over det lille brystet. Det puster ikke. Det er mørkeblått. Så kommer moren inn. Moren ser datteren, hun ser det blå ansiktet, moren løper frem mot barnet. Hun legger munnen over ansiktet, munnen dekker barnets nese og munn, og så suger hun. Av all kraft suger hun ut slimet som ligger tykt i barnets nese og hals. Og barnet puster. Barnets ansikt får gradvis normal farge, barnet begynner å gråte. Blåheten er borte. Moren spytter ut slimet, og sammen med slimet forsvinner blåheten, med lufta tørker blåheten opp.
Om hvordan et menneske har to kall i seg, ett som leder til liv og ett som leder til død
Mennesket har i sitt indre to drifter, på den ene siden et ønske om å bære frukt, på den andre et begjær etter å falle. Hvordan? Gjennom driften etter å falle dras hun mot døden, gjennom å lengte etter frukten dras hun mot livet.
Om Dag Eilivsson
Dag Eilivsson er lendmann ved Bratsberg, under kong Magnus Berrføtt. En djerv og kjekk mann som reiser mye. Da kong Magnus skulle til Vesterhavet i 1102, var Dag blant stormennene som fulgte ham, i den vakreste hæren som var sett i Norge. Magnus styrte hæren til Irland og herjet der, og de vant mye av landet. Om våren tok kongen hæren sin vest til Ulster og holdt mange slag der og vant mer land. Kvelden før messedagen, da sola rant, gikk kong Magnus i land med størstedelen av den vakre hæren sin, menn i nye røde trøyer, for å ta imot slaktefeet han hadde bestilt av kong Myrkjartan av Kunnakter. Det var vindstille og solskinn, veien gikk over myrer og sumper, og på begge sider var det småskog og bikkjemose og litt krekling. Egentlig en fin dag. De kom opp en høy bakke, derfra kunne de se langt. En stor støvsky. De talte seg imellom og lurte på om det kunne være irehæren. Kong Magnus spente på seg sverdet, som het Leggbit, det hadde hjalt av hvalross tann, og skjeftet var viklet med gulltråd. Et ypperlig våpen. Han hadde spyd i den andre hånden, og over skjorta hadde han en rød silketrøye, med en løve innsydd med gul silke både foran og bak. Folk hadde ikke sett djervere eller kjekkere mann. Men støvskyen nærmet seg, irene skjøt godt, og kong Magnus fikk et sår. Det var en som stakk et spyd gjennom begge lårene hans like over knærne. Kongen grep skjeftet mellom føttene, brøt det av og sa: Slik bryter vi hver leggsperre, karer. Like etter fikk han et hugg på halsen av en øks, og det ble banesåret til kong Magnus. Og da flyktet de som var tilbake. De siste av dem var Sigurd Ranesson og Dag Eilivsson. De bar kongens merke og sverdet Leggbit, det ypperlige våpenet, tilbake til skipet. Men da var gull tråden revet av. Dag Eilivsson er nitten år da han kommer tilbake til Bratsberg. Han gifter seg med Ragnhild, datter av Skofte Ogmundsson, også en djerv og kjekk mann, som forresten reiste på korsferd til Jorsalaheim noen år før Dag, med de tre sønnene sine, og fikk sin bane der. Ragnhild og Dag får seks barn: Vatnorm, Borghild, Sigrid og Gyrid, som historien forteller lite om, den andre sønnen får det latinske navnet Gregorius, og den fjerde datteren får det hedenske navnet Baugeid.
Underholdsliste per år for Dag Eilivsson, Bratsberg gård
to ridefogder
en skriver
en kokk
en kjellersvenn
en stabburskvinne (som skal brygge, bake og melke)
en ladegårdsfogd
to arbeidsdrenger
Til husholdningen skal det være:
6 tønner dansk rug
40 tønner norsk mel
105 tønner malt (til ølbrygging)
4 skippund humle (også til ølbrygging)
6 tønner gryn
25 stk. levende slaktekveg
50 levende sauer
10 saltede oksekropper
2,5 tønner smør
30 sider flesk
14 tønner sild
1 lest torsk
1,5 tønner laks
200 flyndrer
1 tønne ål
Baugeid ligger på brisken og prøver å sove. Hun følger med på mor Ragnhild, som sitter ved ildstedet, og hun lytter til søsknenes bevegelser og lillesøsterens pust i krybben. Det er langt på natt, og stua er så vidt opplyst av ilden. Røykosen fra en forkullet knokkel og den søte duften av salvie ligger tungt i rommet og blander seg med de små luftboblene av tarmgass som slippes ut fra skinnfellen når Baugeid beveger seg. Baugeid ser bare skyggen av mor Ragnhild, en mørk flate med rødoransje kant. En bøyd skygge som løfter en gryte frem og tilbake fra ilden, passer på at vannet ikke koker, og rører rundt og rundt med en sleiv. Med jevne mellomrom heller hun noe ned i vannet slik at det gir fra seg små plaskelyder. Mor Ragnhild ber til gudene hver kveld, om god reise og lykke på ferden. Lykke til kongen. Om godt hav, god vind, gode herjinger. Om godt sverdtak. Hun ber for far Dag, og rugger i takt med mumlingen. Hviskingen gjør Baugeid søvnig, men hun sovner ikke. Det knitrer fra ilden. Og det prikker i Baugeids bein. En risling dypt inni dem, som om det er noe som løper opp og ned i knoklene. Baugeid prøver å sove. Sovner hun? Baugeid aner mor Ragnhild, og tenker på far Dag. Hvor er han nå? Baugeid sovner, men hun ser fremdeles mor Ragnhild ved ildstedet, Baugeid sovner, men hun hører fremdeles søsknene i stua, hun ser mor Ragnhild, og så ser hun far Dag i et skip på et hav langt vekk. Baugeid sovner og er samtidig våken. Baugeid stivner, sovner hun? Hun vet ikke om hun sover. Hun stivner. Armene stivner, beina, nakken, overkroppen stivner, Baugeid klarer ikke å bevege kroppen, men øynene fyker rundt, øynene beveger seg, og med øynene prøver hun å få kontakt med mor Ragnhild, prøver å fortelle med øynene at hun må komme og ta på henne, komme og få henne ut av halvsøvnen, ut av stivheten, men mor Ragnhild ser henne ikke, hun kan ikke se de pendlende øynene hennes, mor Ragnhild er opptatt og Baugeid må i gang med stemmen, hun må sette i gang lyden som skal til for å våkne ordentlig, hun må hente frem stemmen nede i dypet hvor de sterke lydene kommer fra, hun må finne sporet som kan lede lyden ut gjennom munnen og ut i stua, men da hun endelig får åpnet munnen, da ansiktet og halsen er ute av det stivnede panseret, da armene og kroppen kan beveges igjen, kommer det bare et sukk ut av Baugeid. Ingen stemme. Et tomt pust ut i stua. Som ingen legger merke til. Baugeid blir liggende. Hun ser opp i taket, det røykfylte rommet, hun skjelver. Stivheten er borte, men strømninger glir opp og ned i årene hennes, varme og kalde om hverandre. Som om stemmen fortsatt løper inni henne, leter etter en utgang. Og til sist er det som om stemmen risler ut, gjennom huden, som en væskende sang? Kanskje inn i skinnfellen og ned i brisken under henne, og etterlater seg et teppe av nupper over huden, fra ryggen og opp til nakken. Den lydløse stemmen er borte, og skjelvingen avtar. Baugeid setter seg opp i sengen. Hun er våt. Hun sitter og ser på mor Ragnhild helt til hun snur seg og kommer bort. Mor Ragnhild ser på Baugeid og legger en hånd over pannen hennes. Hun tar bort skinnfellen og legger en ny, tørr innunder Baugeid. Mor Ragnhild henter en salve av åkermåne, gåsefett og eggehvite som hun gnir inn i hodebunnen og over Baugeids panne, rundt ansiktet og ned mot halsen. Og så binder hun et stykke oppvarmet stål viklet inn i lintøy over datter ens sukkende bryst. Når salven tørker inn, trekker huden ved hårfestet seg sammen og blir til et stivt skall, som en hjelm på Baugeids hode. Mor Ragnhild setter seg ved ilden igjen og roter i de utdøende glørne. En flamme blusser opp og gjør stua lysere et kort øyeblikk. Og det er fra ilden varmen i mennesket kommer, har far Dag sagt, og følsomheten og lengselen.
Om hvordan ordet betegner kroppen, men sangen sjelen
Ordene formidles gjennom hender eller stemme, og stemmen er rotfestet i magen. Men sangen er rotfestet i sjelens vugging, og harmonien og rytmen i det guddommelige.
Om stålet
Stålet er svært varmt og er den sterkeste typen jern. Stålet representerer det hinsidige ved Gud, derfor flykter djevelen og unngår det. Hvis du mistenker at det er gift i et menneskes sinn, plasser et stykke varmt
stål i våt mat, som grøt eller fruktmos, og la den forgiftede spise opp alt. Hvis maten er tørr, så som kjøtt, fisk eller hardkokt egg, plasser et stykke stål i vin og hell vinen over den tørre maten og gi den
for giftede. Kraften i stålet tørker ut giften, slik at den ikke kan skade mennesket, verken i sinnet eller i kroppen. Ja, hun vil unngå døden hvis giften blir utfordret av det varme stålet, slik som beskrevet.
Helt fra hun lå i krybben, har Baugeid hatt spinkle årer og skjelvende slim. Og så disse ristningene, da, sier mor Ragnhild til urtekona i skogen. Mer enn én gang var hun sikker på at Baugeid ikke ville overleve. Dessuten har hun bløte muskler, og en sur og stikkende våthet i legemet som fører til den ufullkomne vann latingen hver natt. Baugeid har sunt blod, uten innhold av puss, men det er altfor tynt og rennende, slik at det bølger i brå vendinger, en ujevn vipping mellom kulde og varme som gir seg utslag i svetteproduksjon og frysninger om hverandre, sier urtekona til mor Ragnhild. Og hvis koke prosessen i slimet er ufullstendig eller for voldsom, oppstår nye forstyrrelser og en forrykket balanse. Hver kveld skal mor Ragnhild derfor gi Baugeid vinkokt oksetunge stekt med stikkelsbær i hønsefett, det skal gi henne nok varme. Et brygg av åkermåne, knust gåsefot og litt pulverisert svarthyll skal tørke ut sykdommens overskytende fuktighet. Baugeid må innta drikken tidlig om morgenen, før hun har latt vannet. Urtekona sier også at Baugeid har tilløp til melankoli, for hun snakker så lite og stirrer ofte ut i lufta med tørre øyne. Og den bitre melankolien, særlig i tillegg til skjelvingene og ubalansen i slimet, kan gjøre sjelen syk og blodårene ved hjertet møre, slik at sorg og fortvilelse hindrer all trøst. Hver gang Baugeid blir redd eller bedrøvet, skal mor Ragnhild derfor straks blande eplevin som er varmet over ilden, med litt kaldt vann og la henne drikke den på tom mage. På den måten vil melankoliens røyk, som kommer ut som ufullkommen vannlating og skjelving eller noen ganger tårer, fordampe.
Om åkermånens kraft (Agrimonia eupatoria)
Åkermåne er varm. Åkermåne renser følelsene og sinnet og tar galskapen vekk fra den som har mange tanker i seg som løper i forskjellige retninger. Og på den som er tom i hjernen og hjertet, skal man fjerne
håret på hodet, for det forårsaker grøsninger og anfall. For at mennesket også skal bli renset for spytt og slimete utsondringer fra nesen, skal det ta saft fra åker måne, og to ganger så mye saft av fennikel, og
tilsette saft av engstorkenebb til dette, så mye som en mynt veier. Så skal hun ta like mye alanrot som de før nevnte tre til sammen, og av styraks så mye som seks mynter veier, og sisselrot i vektmengden av to
mynter. Dette skal hun støte til pulver, og pulveret skal hun presse med den forannevnte saften og lage piller på størrelse med en bønne av det. Så skal hun ta saften av svaleurt, og i den skal hun dyppe
pillene, og så legge dem i sola slik at de tørker. Men hvis hun ikke har solvarme, skal hun legge dem i den milde vind og den linne luft, slik at de tørker sakte. Når et menneske skal ta disse pillene, skal hun
legge lammeskinn eller annet pelsverk om buken, slik at hun blir varm og fordi dyrepelsen har en sunn varme. Hun skal innta pillene ved soloppgang, for morgenrøden er alltid behagelig og mild. Og hun
skal ta enten fem eller ni piller, og hver enkelt skal hun dyppe til de blir myke, og deretter svelge dem, og når hun har tatt dem, skal hun spasere litt på et skyggefullt sted, ikke i solas varme, til hun merker at hun kan lette seg og at pillen har virket.
Urtekonas nervekjeks
et kvart pund smør eller fett én del brunt sukker to egg fem deler mel et halvt bøl salt ett bøl kanel ett bøl muskat et kvart bøl nellik
Rør deigen sammen, trill den til en pølse, skjær i tynne skiver og stek dem. Spises så ofte som mulig. De vil åpne hennes hjerte og hennes avstumpede sinn og få bitterheten til å fordampe. Og det vil glede hennes
sjel og rense hennes sinn og døyve de skadelige væsker og gi blodet en god saft og gjøre henne sterk.
Baugeid og Gregorius er i skogen. De har vært ute og sanket bær i flere timer og er kommet langt vekk fra folk. Sommeren har vært solrik, og skogen er full av blåbær. Det er varmt, og lufta er klar. De går etter hvert i forskjellig retning, og på et tidspunkt, da de ikke har hørt hverandre på en stund, plystrer Gregorius på henne. Baugeid hører den skarpe fløytingen gjennom skogholtet og vet med en gang at det er ham. Gregorius har en helt egen teknikk, ingen kan plystre som Gregorius. Han bretter inn overleppen og lager en liten passasje over tungen, hvor hard luft støtes ut og blir til en skarp lyd som slynges oppover, høyt over tretoppene. Han plystrer flere ganger, slik at Baugeid kan peile seg inn mot ham, nærmere og nærmere fløytelyden. Gregorius sitter i lyngen, på stedet deres i nærheten av bekken. Han har spart en del av bokhveteskalken. Baugeid er sulten, og den siste biten med tørket skinke nærmest sluker hun. Hun åpner blæreposen sin for å vise frem alle bærene. Da han nikker, snører hun den godt igjen. Baugeid setter seg mellom beina til Gregorius, lener overkroppen bakover, og Gregorius klemmer henne inntil seg. Baugeid kjenner Gregorius mot ryggen sin lengst nede, og hjertet hans lenger oppe, bankingen. Lemmet blir hardt fordi blodkarene som finnes i mannens lever og buk møtes der, har mor Ragnhild sagt. Og vanligvis er stedet stramt, særlig på unge menn, trangt og innesluttet er det, og brann stormen kan derfor ikke bre seg, men brenner kraftigere og kraftigere, helt til mannen ikke lenger kan beherske seg og avgir sæden. Baugeid kjenner små dunk som borer seg inn gjennom ryggtavla, som om Gregorius’ hjerte legger seg ved siden av hennes. Et tvihjerte. Og den doble bankingen sprer seg til vevstrådene hennes, inn i blodbanene og knokkelradene, ilinger som fyker opp og ned langs ryggraden, mellom de to punktene, og får henne til å rykke til når de når halebeinet eller berører hjertet. Som et pulserende margkjede. Gregorius legger hånden over Baugeids buk. Det er der inne mannen skal plante sæden, sier han, som gjør at det blir liv. Og det er der inne de kommer fra, de barna hun skal føde. Baugeid ser ned på hånden til Gregorius, skyver den bort med en rask bevegelse. Baugeid er brennvarm og det kniper i magen, som om ordene hans har knyttet seg sammen og blitt til seigt kjøtt inni henne. Gregorius reiser seg og løfter skinnsekken over skulderen. Han tar fatt på hjemveien. Baugeid blir sittende igjen i gresset en stund. Hun er varm. Nesten klam. Overalt rundt henne er det grønt. Og all grønnheten gjør henne matt. Det summer i gresstråene. Og lyngen kiler mot leggene og lårene, gjennom den tynne linkjortelen, og moselukten er tung, og underlivet er tungt. Solstrålene prikker i ansiktet, over øyelokkene og leppene. Noen fugler kvitrer, er det svaler? Opp og ned en kvitrende melodi, som følger fuglenes raske og rykkende bevegelser i lufta. Bladene i ospetrærne risler over henne, og over der igjen blått himmelhav med hvite bomulls dotter. Og så sola. En vibrerende sol, dansende! Og inni den, alle lysbølgene, innerst, dit alle lysstrålene peker, et ansikt. Konturene av et ansikt. Et ansikt av lys, med svart hårkrans og svarte lepper. Og de svarte leppene beveger seg. Synger hun? Hvitt lys stråler ut mellom de svarte leppene, og sola som danser rundt, sola som danser? Rykningene varer bare noen sekunder. Men de sprer seg i Baugeids kjøtt og gjør det mykt og bevegelig, som om ord knutene i magen har løst seg opp. Baugeid åpner øynene, hun skynder seg etter Gregorius. Noen fugler letter fra greinene der hun løper. Og lufta er varm og klar, lufta får håret hennes til å blafre. Og det er fra den menneskene får sin hørsel, har far Dag sagt, og det er lufta bevegeligheten kommer fra. Og da må det være bevegeligheten skjelvingene kommer fra.